Korstog i Kigoma

17 mai ble ikke det den bruker å være for oss i år. Vell og merke var vi tidlig oppe, men ikke for å se på toget, men for å starte bilturen til Kigoma. En liten havneby på grensen til Kongo. Det skulle vise seg at vi kom til å kjøre bil i 3 dager for å komme dit. Vi reiste sammen med teamet, og 2 store lastebiler som de bruker under møtene. Problemet med lastebiler er at de kjører sakte, og ofte har problemer. Så i tillegg til mange timer kjøring, ble det også noen timer venting, mens guttene reparerte det ene og det andre. Heldigvis var det asfalt en del av veien, men en del av kjøringen gjorde vi på grusveier med store hull som man må svinge unna for å ikke treffe. Veldig moro for en som blir lett bilsjuk! 

Hver morgen brukte vi 1-3t på å fikse ting på lastebilene

Men vi kom oss alle mann trykt fram på lørdag ettermiddag. Da ble vi møtt av en hel skare av kristne afrikanere som var utrolig glade for å se oss. (Fikk nesten følelsen av å være en Hollywood kjendis!) Dette var en liten landsby (Mwandiga utenfor Kigoma), så det var ikke hver dag noe så stort som dette skjedde i deres by. Det var mange menigheter i byen som gikk sammen for å gjøre dette korstoget mulig, så samarbeidet blant de kristne i byen ble nok styrket mens vi var der.

Vi var så heldige å få bo på det ”beste” stedet de kunne finne for oss ”hvite menneskene”. Det var absolutt et ok sted, men litt slitsomt uten strøm og vann i 9 dager. Men med bøtter til å vaske seg og aggregat som gav oss strøm noen få timer om kvelden klarte vi oss fint.

Den første søndagen vi var der brukte vi bare tiden til å slappe av. Vi fikk tatt en liten tur på stranden for å kjøle oss ned litt. Varmt!! :) Don og vi dro til en restaurant i sentrum som faktisk serverte Mzungu (hvitmann) mat, burger og stek! Så vi benyttet anledningen til å spise noe annet en afrikansk mat. Daniel koset seg verre med å spise ris og bananer til lunsj og middag hver dag resten av oppholdet, mens jeg i alle fall liker bønner også, så jeg fikk litt mer variasjon. De serverte fisk nesten hver dag, men vi holdt oss unna den. Små sild som spises med hode og hale (og lukter vondt) er ikke noe vi hadde lyst til å teste. Hehe. Men vi klager ikke.

Ble en liten tur på denne stranden. Helt alene
bortsett fra noen aper som løp rundt.

Små søte aper fløy rundt oss

Solnedgangen fra restauranten vi spiste på

Mandag og tirsdag brukte vi på å bygge opp scena. Det tar tid å få satt opp den store plattformen, og få rigget opp høytalere og lyskastere etc. Men vi kom i mål. Tirsdag ettermiddag kom Hannah og Egon Falk og de kristne i byen tok i mot dem med stormene jubel og viftet med palmegrener og sang. Det var litt av et syn. De hadde også med seg en evangelist fra Norge som heter Jørn Øverby. En meget hyggelig mann som underviste på seminaret hver dag.

Don slapper av med en kaffe

Populært med mzungu på besøk

Folk jublet og vaiet med palmegrener når Egon, Hannah og Jørn ankom

Onsdag startet korstoget, og etter frokost var vi på seminar hver dag fram til lunsj. Og kl 3 på ettermiddagen ble vi med Jemima (barnepastoren) ned til scena og fikk lekt med ungene som kom tidlig. Og Jemima underviste og hadde barnemøte. Så startet selve hovedmøte hvor Egon prekte hver kveld. Det var utrolig å se hvordan mennesker responderte på evangeliet. Denne lille byen var det ca 90% muslimer. Men like vell ble mennesker møtt av Gud og det livet som bare finnes hos Jesus. Ca 1770 mennesker ble frelst i løpet av de 5 dagene korstoget pågikk. Og utrolig mange ble helbredet fra ulike sykdommer. Det var en liten jente som hadde en stor svulst på halsen, etter forbønn forsvant den helt. Det var utrolig å se mora hennes snakke, ho smilte fra øre til øre. Egon kalte opp broren hennes slik at vi kunne få bekreftet at svulsten hadde vært der, og han var like begeistret. All ære til Gud.

Jørn underviste under seminarene

Og folk var veldig ivrige og fulgte med

Liten jente som koser seg under seminaret

Kristine leker med ungene før children ministry

Kristine og noen av barna

Stolleken er en højdare i Afrika

For både store og små

Ungene smiler og følger med under children ministry

Klamrer seg fast :) 

Følger med :)

Dagens bredeste smil :)

Willy og Daniel før møtet

Tidsfordriv. Kristine, Jemima og Don

Vi fikk også se en gammel dame som hadde hatt problemer med å se og gå bli helbredet. Hun danset og løp rundt på scena. Utrolig herlig.

Denne damen hadde problemer med å se
og å gå. Egon tullet med henne og hun
grep nesen hans. 

Herlig dame med glimt i øyet :)

Denne jenta hadde en stor svulst på nakken som forsvant helt! Fantastisk!

Mange ble også satt fri fra onde ånder og andre plager. Flere av de som ble friske var tidligere muslimer, så mange ble frelst og friske på samme kveld.

Usikker på antall mennesker som kom. Men tror det var
mellom 9000-12000 mennesker på det meste

Som virkelig hungret etter Gud

Egon og Hannah fikk gaver som er lagd i
området. Drakter og ting fra stammene.

Egon på jakt

Og vi fikk en flott gave. Et lokalt instrument. Hyggelig overraskelse :)

På mandag pakket vi ned scena igjen, og planen var å få begynt hjemreisen før lunsj. Men da vi skulle parkere den ene lastebilen (for de skulle nemlig bli igjen i Mwandiga) så satt den seg fast i sanda. Vi brukte nesten 5 timer på å få den løs og få parkert den, så da bestemte teamet seg for å bli en natt til i byen. Så tidlig tirsdag morgen, før sola hadde stått opp, startet vi bilturen hjemover. Da vi ikke trengte å ta med lastebilene og vi ikke hadde noen problemer med de 2 andre bilene vi kjørte med, ankom vi Arusha kl 4 på onsdag. Slitne etter mange timer på grusete og hullete veier. Men lykkelige og glade for alt vi har fått sett og opplevd.   

Satt oss fast med den ene lastebilen

Måtte jekkes opp og putte planker under dekkene

Don sjekker bilen på vei hjem

Området rundt Singida har noen utrolig stilige steiner som står i alle mulige
retninger. Hadde desverre ikke kameraet opp når vi passerte de aller beste,
men bildet viser hvordan det var :) 

Fantastisk å starte kjøringen hjemover med soloppgangen ved siden av oss

Vi vet det er mange som leser dette som ikke tror på Gud. Og vi mener absolutt ikke å støte noen. Vi ønsker bare å dele med alle hva vi selv har sett og opplevd. For i våre hjerter er den ingen tvil om at det vi har sett er verk fra Gud. En Gud som elsker oss så høyt og ønsker at alle skal kjenne Han og ta del av Hans godhet. Det kan bare ikke være en annen forklaring på hvorfor svulster kan forsvinne og slag pasienter kan gå igjen, enn at Gud fins og at Gud helbreder mennesker som søker Ham.

God Bless!

Vakreste jenta på jord! ;)